Identitet og hverdagsrasisme: Kan samfunnets fremmedfrykt blir en selvoppfyllende profeti?

Image

I kjølevannet av Anders Brevik-saken burde det stå klart for enhver nyhetsoppdatert nordmann at en potensiell terrorist ikke nødvendigvis trenger å ha etnisitet fra et fremmed kontinent. Det har blitt skrevet mye i avisene om timene før Anders Brevik ble arrestert. Vi har hørt historier om verbal og fysisk vold på gaten og ufine kommentarer i forskjellige nettforum. (Mye bedre var heller ikke min reaksjon da sjefen min ringte meg på jobben: «Du mener at han er født i norge?» «Nei. Norsk. Etnisk norsk. Han har blå øyne» «… en konvertitt da?») Synder som i ettertid ser ut til å bli forsøkt glattet over med bøttevis av «samhold, toleranse og kjærlighet». I året som har gått etter dette terrorangrepet har forskningsinstituttet NOVA gjort en undersøkelse blant norske innvandrerungdom angående deres identitet. Den iøynefallende konklusjonen ble: Fire av ti føler seg sjeldent eller aldri norske. Kan dette være et tegn på at samfunnets toleranse-grense ikke er så høy som mange av oss ønsker at den skal være? Kan fremmedfiendtlighet holdninger presse unge mennesker til ekstreme grupperinger? Hvordan kan man si at fremmedfiendtlige holdninger gjør samfunnet en stor bjørnetjeneste?

Det jeg vet om immigrasjon har jeg fra mitt eget lokalmiljø. Byen vår har bestått av en ganske homogen befolkning inntil noen år siden, da ble vi mottakskommune og det ble opprettet asylmottak. Forandringene lot ikke vente på seg. Våre utenlandske nybyggere har liksom klumpet seg sammen med sine livlige språk, sine tradisjoner, sine forretninger, sine stuevindu med heldekkende gardiner i en bydel, som blant lokalbefolkningen, noe hånlig har fått tilnavnet «Grønland». Innvandring har på mange måter blitt bygdas nye «problembarn». Folk som jeg alltid har sett på som tålerange og verdensvante, utrykker seg nå om innvandring som noe «skremmende», det «forsurer lokalmiljøet», «gjør miljøet usikkert for våre barn». Bedre blir det ikke når en beboer fra asylmottaket knivstikker en norsk ungdom. Lokalavisen og befolkningen ellers nøler selvsagt ikke med å pårope all støtte til de norske ungdommene – og i kjølevannet av denne støtten avles mer hat mot innvandrerne. Jeg skal selvsagt ikke pårope meg rett til å være overdommer til en hendelse jeg ikke var vitne til. Men det ville vært høyest interessant å ha vært som en» flue på veggen», da disse hendelsene fant sted. Hos gamle kjenninger i innvandrermiljøet hører jeg nemlig ganske andre historier. Om norske ungdomsgjenger som går til angrep på innvandrere i kveldsmørket. Jeg har selv vært vitne til ubehøvlede individer som har kastet ukvemsord etter innvandrerne på gaten. Selvsagt har ikke alle i lokalmiljøet slike holdninger. Hendelsene jeg snakker om gjelder bare et fåtall. Likevel synes jeg noen ganger å se en slags stilltiende aksept, og en stilltiende motvilje blant det norske lokalmiljøet, som kommer til utrykk i småkommentarer som: «Jeg tør ikke å gå alene ut om kveldene lenger» (noe jeg syns å huske fruentimrene heller ikke turte før vi fikk asylmottak, men nå er det selvsagt «utlendingenes» skyld), «byen har blitt så utrygg etter at de har kommet», «jeg går på den andre siden av veien når noen av de kommer». Slike holdninger gir sjeldent utrykk i aggressivitet, men i blikk, kommentarer, måten man henvender seg til en person, måten man kjølig unngår en person. Jeg er sikker på at innvandrerne, selv om norskkunnskapene varierer, har sosial kompentanse til å merke slike holdninger.

Hva gjør så denne holdningen med innvandrerne? Hva ville du følt om du om du måtte levd som en minoritetsperson i et miljø som dette? Ville det gjort deg mere innstilt på å bli kjent med etniske nordmenn? Ville det motivert deg til å integrere deg? Hva ville du følt hvis du gjentatte ganger opplever og ikke få jobb på grunn av din hudfarge, eller etniske bakgrunn? (Eller hvis du, for guds skyld, går med hijab.) Hva ville du følt hvis du så at barna dine hadde vanskeligheter med å få venner på skolen på grunn av deres etniske bakgrunn? Ville det ikke vært fristende heller å søke til sin egen etniske gruppe? Kanskje anstrengte du deg i begynnelsen.. men etter hvert gav du opp. Du ble likegyldig. Kanskje litt bitter. Om en nordmann tok kontakt med deg, kunne du ha reagert på to måter. Du kunne vært overøsende og glad. Mest sannsynlig ville du ha slått ut piggene og vært på grensen til avvisende. Hva så med barna til disse innvandrerne? Deres historie står det ikke til meg å fortelle. Men det er vel stort sett til slike norske ungdommer forskningsinstituttet NOVA spurte spørsmålet: Føler du deg norsk eller ikke? At omtrent 40 prosent av dem svarte nei, er vel kanskje ikke så overaskende?

Selvfølgelig er ikke bildet like svart-hvitt som jeg har beskrevet. Selvfølgelig er ikke alle (etniske)nordmenn rasister, og alle innvandrere uskyldige ofre. Hadde det forholdt seg slik, ville nok myndighetene stått ovenfor lang større utfordringer i integreringsprosessen enn de gjør i dag. For å se saken fra den positive siden: I NOVAs undersøkelse svarte tross alt litt over halvparten ja, de føler at de har en norsk identitet. Dette må jo bety at vi som samfunn gjør noe riktig. At vi er et stykke på vei til en vellykket integrering. Men hvilke grunner har de resterende 40 prosent til å svare nei? Kanskje får de sine sosiale behov dekket i sine minoritetsmiljø, og føler også felles identitet med sin omgangskrets. Det trenger ikke å være noe galt i det. Det finnes fra før mange minoritetsmiljø i Norge, ta for eksempel Jehovas Vitner, Mormonere, jøder og den samiske befolkning. Flesteparten av disse er gode samfunnsborgere, de jobber, betaler sine skatter, sender sine barn på skolen. Om minoritetsungdom føler identitet med sin minoritetsbakgrunn eller religiøse tilknytting, gjør det de ikke til dårlige samfunnsborgere. Om en norsk pakistaner, eller en norsk somalier føler seg mer pakistansk og somalisk enn norsk, gjør det dem verken til en samfunnstrussel eller dårlige naboer. Kanskje er det naturlig. Vi vet jo at norske emigranter i USA fortsatt feirer 17. mai og bruker bunader. Det gjør dem neppe mindre amerikanske. Men om en betydelig prosentdel av norske innvandrere føler seg presset mot en annen identitet fordi de ikke blir akseptert av majoriteten, så tyder det på at noe er galt. Ikke bare er det et problem for enkeltpersoner. Det er også et samfunnsproblem. Det angår oss alle fordi vi alle er en del av storsamfunnet. Et interessant spørsmål ville derfor være: Hva er det som gjør at norsk innvandrerungdom ikke føler seg akseptert som norske? I undersøkelsen kom det blant annet frem at innvandrerungdom hadde få «etniske» norske i venneflokken, og det samme var vanlig i motsatte tilfelle. Kan dette si noe om storsamfunnets holdninger mot innvandrere? Er det en mangel på aksept fra de såkalte «etniske norske»? Jeg kjenner ikke til forholdene i Oslo, hvor innvandring og integrering tross alt har kommet lengre enn i vårt utkantstrøk. Likevel ringer det en liten advarende bjelle når jeg leser om steder som Groruddalen, hvor tendensene peker mot etnisk norsk utflytting(eller utflyktning?), og etnisk segregasjon. Kan det tenkes at den offentlige reaksjonen kvelden den 22. juli i fjor, viser tendenser i folkeånden som vi egentlig ikke vil innrømme?

Hvordan ville i så fall slike holdninger mot norske innvandrere være til skade for samfunnet vårt? Jeg regner med de fleste av oss ville hatt problemer med å føle lojalitet mot en vennegjeng hvor man aldri ble akseptert. De fleste av oss ville i en slik situasjon antagelig søkt etter et annet miljø. Et fåtall ville, særlig om den sosiale utfrysningen hadde vært koblet sammen med direkte mobbing, bringe tankene inn på hevn. Kanskje kan den samme tanken også overføres på et samfunn. Dersom et individ ikke føler seg akseptert av det samfunnet han tilhører de, ville han neppe anstrenge seg særlig for å være en god samfunnsborger, ville han vel? Ser man på skyte-massakrene på skoler i Finland, Tyskland og USA, eller andre lignende terrorhandlinger, finner man som regel en gjerningsmann som tilhører en utstøtt gruppe, eller av ulike grunner føler seg sviktet av sitt samfunn. Om en betydelig prosentdel av våre norske ungdommer og medborgere ikke føler seg akseptert av samfunnet vårt, er det et samfunnsproblem. Hvorfor? Da en britisk statsborger ble spurt i et BBC-intervju hvorfor han som ungdom ble tiltrukket av en ekstremistisk islamsk gruppe, svarte han: «Hovedsakelig på grunn av rasisme og «white-flight» (etnisk vestlig utflytting fra bydeler bosatt av innvandrere). Ved skeptiske holdninger, avstand og utfrysning kan samfunnet gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Vi kan avle nettopp slike borgere som vi i første omgang var redde for. I motsatt fall: Hva gagner det samfunnet, og aller viktigst oss personlig, om vi møter innvandrere med åpenhet og aksept, nettopp som en nordmann blant nordmenn? Fordi vi ønsker gode naboer, gode kollegaer – vi vil ikke ha ghetto-tilstander, men et godt lokalmiljø. Kort sagt fordi vi ønsker å omgi oss med gode samfunnsborgere, uavhengig av etnisk bakgrunn. Og som de fleste allerede vet: For å få en god nabo, må vi først være gode naboer selv.

At det i ettertiden har vært satt fokus på samhold, toleranse og kjærlighet, viser kanskje at flesteparten ønsker et inkluderende samfunn. Likevel er det en tanke som av og til streifer meg, at all denne praten om «kjærlighet og samhold» har noe hyklersk over seg. At det, ved siden av den rosverdige siden av saken, ligger et febrilsk forsøk på å dekke over et samfunnsproblem som kanskje trenger en debatt. Jeg kan ikke unngå en kritisk stemme som av og til spør meg: Hva om Anders Brevik ikke hadde vært etnisk norsk? Hva om min første mistanke den 22. juli for et år siden hadde stemt: At terroristen var en Islamsk ekstremist. Ville vi hatt like mye «samhold, toleranse og kjærlighet» i gatene da? Eller ville vi sett mer av den reaksjonen noen uheldige innvandrere fikk erfare, timene før Brevik ble arrestert, fremmedfiendtlighet, hat og vold? Dersom en islamsk terrorist hadde stått i tiltaleboksen hvor Brevik står nå, ville vi i det hele tatt ha diskutert spørsmålet om tilregnelighet? Ville vi i hatt behov for å finne en forklaring bak slike grusomme gjerninger, eller ville ordet «muslimsk terrorist» være forklaring nok for oss? Det er et knippe spørsmål bare en profet kan svare på. Men, til tross for mine tvil, håper jeg profetens svar ville blitt nei.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s