Breaking the silence – israelske soldaters berettninger

Breaking the Silence – Israeli soldiers talk about the occupied territories.

breaking the silence

«Soldaten skrek til barnet og faren hans. Tar tak i ham, slik, og holdet ham i nakken mot veggen. Faren sier til gutten: «Bannet du til soldaten» Bang, fiker til ham. Faren fiker til gutten, du vet, betaler sin skyld. «Du bannet til soldaten..» Du ser på det og sier til deg selv. Wow. Jeg vet ikke. Jeg mener, tilfeller av skikkelig ydmykelse…»

Breaking the silence (les: å bryte stillheten) er en organisasjon som består av veteraner som har tjent i den Israelske hæren siden den andre intifada (2000-05). Gjennom soldatenes anonyme vitnesbyrd får man innsikt i den harde hverdagen i den okkuperte Vestbredden og grensen til Gaza. Organisasjonen ønsker å fremme offentlig debatt om prisen som betales når unge soldater får i oppgave å kontrollere sivilbefolkningens hverdagsliv.

«Han(gutten) drev kommandøren fra vettet. De var slike ormer på et tidspunkt, jeg husker at jeg hatet dem(Palestinere). Jeg var en rasist der jeg også, jeg var så sint på dem på grunn av skittenheten deres, lidelsene deres, hele den forbaskede situasjonen. Du kastet en stein, hvorfor gjorde du det? Hvorfor fikk du meg til å ta deg med hit? Ikke gjør det. Vi rister ham i ren desperasjon, ikke nødvendigvis fordi vi var voldelige. Jeg tror vi brøt ut i latter. Nå også, når jeg tenker på det, du er bare så fortapt i den situasjonen. Vi ristet ham, og sa slike ting som: «Det er nok! Du gjør oss gale!» og fortsatte å skrike til ham: «Slutt med det! Slutt med det!» skjøt inn noen ord på arabisk. Et hvilket som helst ord vi kunne. Alt slags nonsens som «fint» og «hva heter du».»

Rapporten jeg leste gjennom handlet om barn og ungdommer i de okkuperte territoriene. Vitnesbyrdene er gitt av tretti soldater som tjente i Vestbredden og grensen til Gaza mellom 2005 til 2011. Det er bekymringsverdig å lese om hvordan barn rettigheter ignoreres. De betraktes som voksne individer og blir behandlet med en brutalitet som ville få et normalt europeisk fengselsvesen til å heve brynene.

«Kommandanten grep gutten, stakk pistolen i munnen hans, ropte og skrek, og gutten var knapt i stand til å gå. Vi dro ham med videre, og da sa han igjen: «Neste gang denne gutten løfter opp en stein, eller noe som helst, dreper jeg ham. Ingen nåde.»

Hverdagen soldatene beskriver blir som en gammel farse. Mange av oppdragene består i å jakte på palestinske barn som kaster steiner, for så å disiplinere dem med militærvesenets oppfinnsomhet. Beskrivelsene av harselering og undertrykkelse av den palestinske befolkningen er gjennomgående. Mange av soldatene uttrykker bekymring over forholdene de var vitne til. På en annen side tilpasser de seg raskt en soldats kjedelige hverdag. «Jeg sa ingenting om det, selv om jeg syntes det var galt. Hva skulle jeg si?» forteller en soldat. De er fanget i systemet.

«Det utviklet seg til en jakt til fots. Vi løp blant husene, frem og tilbake, som om vi lekte gjemsel, bare med granater og steiner. Det varte i tre kvarter eller en halv time. De var barn, 8-12 år, vi fanget to.»

«Ordrene våre var å straffe dem litt, og motivere dem til å sørge for at barna deres ikke gjorde noe slikt igjen. Dette var grunnen til at vi kom til landsbyen. Vekke opp alle sammen. Opplære dem i hvordan de skulle opplære barna.»

Bildet er ikke bare negativt. Organisasjoner som «Breaking the Silence» er en av flere israelske organisasjoner som stiller spørsmål med den langvarige okkupasjonen. Blant annet kan jeg nevne «Taayush», en Israelsk-Palestinsk organisasjon som gir ikke-voldelig støtte til palestinere på Vestbredden. Og «Hand in hand», en organisasjon som jobber for felles utdannelse og aktiviteter for israelske og palestinske barn. Bloggerens personlige håp er at organisasjoner som dette kan gi en spire til andre fremtidige fremgangsmåter enn det staten Israel hittil har benyttet seg av for å håndtere det palestinsk-israelske konflikten.

Nedenfor har jeg listet opp flere sitat og lengre historier som jeg har oversatt fra rapporten. Egentlig vil jeg helst anbefale å lese rapporten selv. Man kan finne flere på «Breaking The Silence’s» hjemmesider: http://www.breakingthesilence.org.il/

«De ble ikke ansett som barn, men som «assisterende terrorister»:

  •  «Jeg tok sjåførens hjelm fordi han ikke trengte den i forsetet, og plasserte den på barnets hode. Sjåføren snudde seg rundt og sa: «Hva gjør du!? Jeg kan ikke bruke hjelmen etter dette!». Jeg ble irritert, jeg mener, hva? Hvis han(det palestinske barnet) bruker hjelmen så blir den skitten?» «Du vasker hjelmen for meg» sa han(sjåføren). For en kompis..
  •  «Pharmacy-posten»(i Hebron) var en skikkelig harseleringspost. En av guttene våres kunne fange barna, få dem til å spre beina mot veggen og slå dem mellom beina med en metallstang og si: «Syng, gjenta etter meg!» «Nei, aldri!» De måtte rope den israelske nasjonalsangen etter ham.. Og hvis de ikke sang i takt ville de få et slag mot kneet med metallstangen. «Nøyaktig som jeg sier det!». Det var en regelmessig prosedyre. Alltid, det var en permanent harseleringspost. Folk ble låst inne, gamle menn, og detonatorer ble kastet inn der de opphold seg. Regelmessig. Slik var det bare. *** Vår bataljon var kjent for slike ting. Soldatene var allerede gørrlei av vakttjeneste, så de tenkte: hvis jeg mister vettet, så la dem også gå fra vettet. Du vet disse greiene. Dette tøvet. Hør, du blir skikkelig desperat.
  • Vi kom inn i et av klasserommene og så alle notatbøkene og andre ting… Jeg husker at jeg så et kart over Israel med arabisk skrift, som om Israel faktisk var Palestina. Man så tegninger av soldater, av jøder, av brennende israelske flagg og en slags øks holdt av en soldat. Slike ting får meg til å tenke: Hei, hva er dette? Dette er barn? Hva er det de egentlig lærer? På en annen side, vi hadde kommet til skolen deres og skremt dem med sjokkgranater.
  • For et øyeblikk siden hadde han kastet takstein på en militærpost, og du dør etter å slå ham sønder og sammen, og man blir opphetet der ute i varmen. Du vil drepe ham, men han gråter. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, så vi satte ham på under vakt. En gang ble en som var med ham helt vill, gjorde noe mot ham og dro. På et tidspunkt var jeg med ham og prøvde å roe ham ned fordi han var bundet, blindet og han gråt, tårer og svette strømmet overalt. Jeg begynte å riste ham, deretter prøvde nestledende kommandantsjef. Han tok ham og begynte å riste ham: «Hold kjeft, hold kjeft, nok, kutt ut med det!» Deretter tok vi ham til politistasjonen på Givat Ha’avot og han fortsatte å gråte fordi politimennene ikke tok ham inn til forhør. Han var så irriterende. Dette var galskap. I alt dette rotet, mens han kravlet rundt på golvet, tok kommunikasjonssjefen ut sin Motorola, hans tosidige radio og boom! – dengte ham i hodet. Ikke meningen å være grusom, men å høre denne uholdbare gråtingen i to timer.
  • Hvis jeg var en palestiner, hva kunne jeg blitt banket opp for?
    Det ville være nok om du gav oss et blikk vi ikke likte. Hvis du så oss inn i øynene ville du blitt slått på stedet. Vi var i en slik tilstand hvor vi var gørrlei av å være der, du skjønner hva jeg mener.
  • Vi har ikke nevnt jødene i Hebron.
    De jødiske drittsekkene.
    De gav deg problemer?
    Klart gjorde de. Men det er ikke mye du kan gjøre med jødene der. Hva skal du gjøre? Det er den verste delen. Det er situasjoner hvor du virkelig ønsker du kunne slått dem. For eksempel, du vet «the worshipers’ path»? Denne jødiske gutten går nedover veien, en arabisk gutt passerer ham, den jødiske gutten sparker den arabiske gutten i ansiktet. Hvis araberen slår ham tilbake må jeg fange ham og gi ham et slag i ansiktet, ser du? Jødene kan gjøre hva enn de har lyst til.
    Jobbet du med grensepolitiet?
    Ja, de er de verste drittsekkene. Hva vi gjør er ingenting i sammenligning med dem. De gav blaffen i alt, de gikk rundt og knuste folks knær uten mye om og men. Jeg husker en gang da en araber ble fanget etter at han hadde kastet steiner. De holdt beinet hans opp langs veggen der han lå på bakken og, knas, noen tråkker på kneet hans. Ingen nåde. Jeg sa: «Wow». Jeg kunne ikke tro graden av grusomhet som jeg så. Hvordan kunne de.. Vi passerte dem ved en kontroll, for eksempel, og ser dem står ved sjekkpunktene og sier til noen: «Kom hit» Bang, bang, slår ham, og det er bare et barn. «Fortsett. Ikke snakk.» «Du snakker? Kom over hit igjen.» Bang, bang. Starter en stoppeklokke og får ham til å løpe frem og tilbake. Han får tjue sekunder på å hente en brus.
    Hva, fra butikken?
    Ja. Slår ham sønder og sammen. Og så kommer gutten tilbake: «Han ville ikke gi meg en brusen.» «Hva mener du? Gå å fortell ham nå at hvis han ikke gir den til deg, så vil slakte ham.» Slik er det de snakker til ham.
    På arabisk?
    Så klart. Det finnes mange arabisktalende i grensepolitiet. Mange drusere.
  • Vi provoserer ofte til opptøyer der. Vi var på patrulje, gikk gjennom byen, kjedet oss, så vi raserer butikker og banker opp noen personer, du vet hvordan det er. Lete, rote til alt sammen. Sett at vi vil ha opptøyer? Vi ville gå opp til vinduene til en moske, knuse rutene, og kaste en sjokkgranat, lage et stort smell, og så har vi opptøyer.
  • Vårt utpekte oppdrag var å forhindre terrorisme. Simpeltent bare å håndtere befolkningen. Vi ville komme landsbyene på daglig basis, minst to ganger eller tre ganger om dagen, for å tilkjenne gjøre vår tilstedeværelse, og … det var som om vi okkuperte dem. Viste dem at vi er der, at området er vårt, ikke deres.
    Hvordan blir det gjort?
    En patrulje går inne, eller to patruljer, to hummere(biler) sikret av en jeep, og stelte i stand et helvete i landsbyene. Et helt kompani kunne bli sendt til fots i to linjer som en militærparade inn i gatene, provoserte til opptøyer, provoserte barna. Kommandanten kjeder seg og vil vise frem sin bataljon, og han gjør det på bekostning av sine underordnede. Han vi ha mer og mer friksjon, bare for å plage befolkningen, gjøre livet deres mer miserabelt, og for å skremme de fra steinkasting, til ikke en gang å tenke tanken på å kaste stein på hovedveien. For ikke for å snakke om Molotov-cocktailer(hjemmelaget brannbombe) og andre ting. Det fungerte, praktisk talt. Befolkningen var så skremte at de stengte seg selv inne. De kom knapt ut. Før husker jeg mange taxier med folk på vei til jobb i nærheten av hovedveien. Etterpå fantes de knapt. Hele landsbyen stengte seg selv. Dette viser bare hva en kompanikommandant er i stand til å gjøre.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s