Skriving til glede og besvær

skriving til besvær

Jeg har bestandig hatt en god fantasi. Da jeg var liten brukte jeg utallige timer på å dikte opp fantastiske historier, som levde sine liv i hodet og tankene mine. Jeg var 10år da jeg oppdaget av historiene kunne skrives ned på papir. Fra den oppdagelsen ble jeg oppsatt på drømmen om å skape historier som andre kunne lese, gråte, fryde seg, og bli like bergtatt som jeg er når jeg dikter dem opp.

Pennens magi er en drøm for meg. Likevel har jeg erfart at det er få prosesser som er så smertefulle som å skrive en tekst. Mitt første utkast til et skolemagasin var første steg på drømmens trappetrinn. Etter talløse år med skriblerier i slitte notatbøker, skulle ordene mine endelig stå på trykk og leses av andre! Gleden var dog kortvarig. Da jeg til slutt satte med ned med den obligatoriske kaffekoppen foran tastaturet, merket jeg at noe var alvorlig galt. Hvor var alle ordene i hodet mitt? Hvor var alle fortellingene, setningene og sjargongene som jeg vanligvis moret meg over i tankenes ensomhet? Det var som om en bryter var blitt slått av. Hodet mitt ble en kullsort ødemark hvor jeg ikke en gang kunne se mine egne tanker. Jeg prøvde gang på gang, men presset ble for hardt da jeg satte meg foran mine elskede bokstaver. Jeg fikk ikke presset et eneste ord ut. Det var som en forstoppelse, en verkende hard forstoppelse. Dager og uker gikk. Hver gang magasinet spurte etter utkastene, lot jeg som ingenting. Utkastet skulle komme. Jeg hadde kontroll. Jeg ventet bare på at ordene skulle løsne. Det gjorde de aldri. Det hele endte med en desperat natt hvor artikkelen måtte trykkes ut, ord for ord, og utpå morgenkvisten segnet jeg om med mitt forpinte utkast, mitt førstefødte barn.

Det ble selvsagt flere artikler etter hvert. Flere historier. Flere fullskriblede notatbøker som aldri leses. Skrivingen har gått fra å være søte drømmer til et sant mareritt. Skriveprosessen er som min Mr. Hyde, som kommer når det selv passer den: midt på natten, i en buss uten skriveblokk, i en samtale med noen venner. Det flommer praktisk talt over av ord og vittige sjargonger like før eksamenstid, og de forsvinner som dugg i ørkenen når en beleilig tid melder seg for å feste de til papiret. Ordene mine min djevel, de driver bestandig gjøn med meg, forstyrrer meg i min hverdag og sosiale liv, og de dagene jeg virkelig ønsker å skrive, nekter de å komme. En artikkel må av og til presses ut i rier like smertefull som en fødsel.

Skriving er ikke annet enn tårer, svette og blod, en strevsom prosess som få vet å sette pris på. Likevel fortsetter jeg å skrive, jeg fortsetter å true, presse og lokke de sleske ordene til papiret. Skriveprosessen har blitt som en gammel avgudsrite jeg ikke klarer å kvitte meg med. En avgudsrite hvor tankene mine driver sodomi med hele alfabetet. Når tankene har nådd sin termin og når vannet går, er det bare å presse. Og en vrælende, nyfødt tekst kan bare få liv gjennom lesernes nærende bryst. Derfor fortsetter jeg å skrive. Jeg vil at ordene mine skal leses av andre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s