«Tankene dine er i Afghanistan, og hodet ditt er i Norge»

tankene i Afghanistan

«Tankene dine er i Afghanistan, mens du bor i Norge» sier jeg til ei venninne. Noen ganger kommer jeg til et punkt hvor jeg er gørrlei av kultur og toleranse. Gørrlei av å svelge og forstå, islam, konservativisme, ekteskap, familie, det som sømmer seg eller ikke sømmer seg i et afghansk miljø, jeg har nikket og smilt så lenge at det har satt seg i vrangstrupen. Noen ganger ønsker jeg å bygge meg en mur av fordommer og flykte bak dem, finne meg en krets av bare likesinnede og ikke åpne døren for andre. Nye kulturer er som en jungel, et sted med skumle slanger, heslige edderkopper, vakre papegøyer, velsmakende tropefrukter og skrikende bavianer. Det fremmede både skremmer og forvirrer meg, det gjør meg av og til sint og frustrert. Noen ganger ønsker jeg å tenke at Norsk kultur, min kultur, er den beste kultur på jord, ja om alle folk bare gjør som oss, blir alt så mye enklere.

Jeg har truffet unge menn som med godt norsk viser meg en glissen og liberal glansside, et skuespill som jeg smiler og jatter til. Samtidig vet jeg at de for eksempel ikke tillater konene sine å dra ut og besøke venninner. Jeg vet om tilfeller med flerkoneri. Jeg vet om en familie hvor familiefaren kompromissløst innkasserer konens lønn, selv om hun jobber og tjener mer enn ham, og hun må pent be om tillatelse til å sende noen kroner til slektningene sine, eller for å kjøpe seg en ny kjole. Mennesker i vestlige klær og vennlige smil, har noen ganger skjult et konservativt sinn, som slettes inne var pent i mine øyne. Noen mener sharialover er bra, at kvinner ikke evner lederposisjoner, de rettferdiggjør sin nærmest uinnskrenkede makt over kvinnelige familiemedlemmers gjøren og laden, de mener konene burde holde seg hjemme, og de har til og med turt å innrømme det. Det nylige drapet på en ung, afghansk kvinne i Lunner, skapte en storm av bekymringsfulle reaksjoner innenfor det afghanske miljøet. En ung afghansk forfatter mottok for eksempel et betraktelig antall mailer, telefonsamtaler og trusler fordi han hadde omtalt drapsmannen i negative ordelag! Enkelte mener drapsmannen gjorde en rosverdig og ærbar handling da han myrdet den unge konen sin. Jeg nevner ofte menn, men jeg har ikke glemt kvinnene. Mange er stolte over holdninger, som jeg på mitt språk kaller undertrykkende, rasistisk og uakseptabelt. De baksnakker, utfryser og lager problemer for kvinner, slektninger og døtre som ønsker en forandring. La deg ikke lure. Kultur er en del av menneskets identitet, og hvor mennesker drar, tar de også kulturen med seg. Ville du latt deg fullstendig assimilere dersom du hadde bodd i en annen verdensdel?

Trass slike hoderystende tilfeller, blir jeg mer og mer sikker på en ting: Fordommer er ikke veien til opplysning og utvikling. Det er den rake veien til inngrodde og direkte skadelige holdninger. Jeg angrer ikke en dag på å ha åpnet tankene og hjertet mitt til kulturer som skremmer meg. Etiopisk, kinesisk, afghansk, arabisk, og så videre, listen er lang. Jeg angrer ikke for å ha vandret i et rom fult av mennesker med et språk, og en kultur med normer og forventninger jeg ikke forstår. Jeg har lært så utrolig mye, ledd så meget inderlig og vært rasende som få. Jeg har blitt mottatt og avvist, opplevd både god og dårlig behandling. Noen ganger har jeg glimtvis sett meg selv fra andres perspektiv, og sett hvor komisk vanene og kulturen min kan virke for andre. Jeg har lært en dypere og sannere mening bak ordet «ære», «kyskhet» og «gjestfrihet», og mang en gang har jeg spurt meg selv: Er alt det vi gjør i vesten virkelig så sunt og gagnlig? Jeg har funnet ut at det finnes ulike måter å gjøre ting på. Det finner ulike måter å oppføre seg på. Og i enkelte tilfeller er disse «ulike måtene» bedre enn «den norske måten». I tillegg har jeg blitt klar over verdier i min egen kultur som jeg ønsker å verne om. Jeg har rett og slett lært meg en «bruk og kast»-holdning til kulturelle normer, verdier og vaner – innpod nye og gode, røsk ut gamle og bakstreverske – uten å la det berøre identiteten min. Jeg ser at ting kan gjøres på en måter jeg ikke liker, uten at verden faller sammen.

Alle disse tankene raser gjennom hodet mitt, mens jeg gir min venninne tid til å svare på den skarpe tonen min. «Er afghanske tanker dårlig?» spør hun stille. Det er ikke en såret, men en prøvende tone, en som ville lokke opp det dypeste grumset i et hjerte, til en person i en kultur, som også har en feil og to. «Afghanske tanker er ikke dårlige» sier jeg diplomatisk. «Afghanske tanker er gode i Afghanistan. De er gode fordi du er afghansk. Men når du bor i Norge, er det noen ganger nødvendig å åpne opp for norske tanker.» «Du kan ikke forstå alt» sier venninnen min oppgitt. «Du er jo norsk, du er yngre og du er ikke en gang gift». I hennes øyne mangler jeg kanskje moralsk troverdighet på mange punkter: jeg forstår meg ikke på hennes religion og tradisjoner, jeg er ingen mannlig slektning og slettes ingen mulla, jeg er barnløs, enslig, yngre enn henne og jeg bor alene. Plutselig blir jeg oppmerksom på at venninnen min ikke har gitt ordene mine noen som helst tyngde. Jeg trodde jeg belærte henne, men nå er det hun som belærer meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s