De skumle araberne

20130706_121411

«Dere vestlige er redde for arabere» var det en person som fortalte meg. Kanskje har han rett. Jeg fikk føle denne nervøsiteten da jeg skulle møte en leder for en flyktningorganisasjon et sted i sør-Beirut. Jeg praier en service-taxi, en taxi som man deler med andre*, hvor jeg blir klemt sammen med tre andre gutter og en grim taxisjåfør. Gutta diskuterer høylytt på veien, de forbanner trafikken og folk som spasserer over veien, og gud vet hva. Trafikken skal ifølge ambassadens reisesider være det mest risikable i Beirut. Libaneserne elsker nemlig å bryte regler, særlig på veien, og de bryr seg sjeldent om trivialiteter som for eksempel trafikklys og trafikkskilt. På denne turen kommer blant annet to lastebiler inn feil vei i en innkjørsel, noe som utløser et infernalsk orkester av tuting og forbannelser. Guttene forlater oss på halvveien, dermed blir jeg og taxisjåføren alene igjen i bilen. Han setter demonstrativt på en kassett med koranmusikk, som blir en passende bakgrunnsmusikk til gatene som gradvis forandrer seg utenfor, kvartal for kvartal; husene blir mer henfalne, gatelivet mer støyende, kjedebutikker som Vera Moda blir erstattet av privateide «yalla-butikker» som praktisk talt flyter ut i veien, og det er lengre og lengre mellomrom mellom libaneserne med korte skjørt og modige frisyrer. Over veiene henger bannere med koranvers og ramadan-gratulasjoner, samt plakater av politiske ansikter, noen av dem med samme sveis som Hizbollah-menn og Khomeini-gjengen i Iran, uten at jeg helt klarte å sette navn på noen av dem.

Jeg kjører noe som heter service-taxi, som er en slags erstatning til alle former for kollektivtrafikk her i byen. Det finnes busser, men de er ikke for vestlige. «Its not for you» sier libaneserne til oss. «Only or poor people. For crap people, you understand? Not good for you”. Ambassaden advarer mot væpnede ran I såkalte kollektivbusser, så vi tar advarselen alvorlig. Service-taxi går ut på at man betaler lavere pris, 4000 libanesiske lyre, for å dele taksien med andre, og man på finne seg i omveier og lengre reisetid. Normal taxi koster 10.000 lyre.. Hvorfor skriver jeg disse prisene? I tilfelle noen har tenkt å reise til Libanon, så er dette en vennlig advarsel: Libaneserne er like drevne kjøpmenn som italienerne, de elsker å lure deg for penger, så pass på!

«Dette er Koda» sier taxisjåføren morskt. «Hvor skal du av?».

«Jeg vet ikke» sier jeg. «Er dette Koda? Dette området? Er Koda et stort område?».

«Her er Koda!» kauker han nærmest, med hendene i været(og ikke på rattet), han forstår tydeligvis ikke så mye engelsk.

«Ok, ok. Bare slipp meg av her» sier jeg(og vær så snill: få kontroll på kjøretøyet igjen, før du kjører inn i noe).

«Her?» spør taxisjåføren.

«Ja, her».

«Er du sikker?» spør han, og snur seg og stirrer på meg med et kvast ørneblikk. «Hva har du her å gjøre, hm? Kjenner du noen her?».

«Ok, ok. Don’t worry. Jeg skal møte noen, ok? Bare slipp meg av, er du snill» – og viljen min får jeg tilslutt, og jeg står igjen på et trafikkert hjørne uten å vite hvor jeg er. Jeg føler meg som en øy midt i havet, og blir straks oppmerksom på alle blikkene som følger etter meg. Kvinner med lange slør og vide klær tar et raskt blikk mot de vestlige klærne mine, de bare armene, det lyse håret og de blå øynene, idet de tripper forbi. Jeg er som en fyrlykt i gaten, og folk snur seg i butikkene, stopper det de holder på med og glor, noen med et geip, noen med et flir, guttene henger ut av bilvinduene og tuter på meg idet de passerer. En mullakledd mann velger den andre siden av veien idet han merker at vi er på kollisjonskurs, han kneiser med nakken og myser under morske øyenbryn.

«Hvem er du?» spør en mann.

«Hva gjør du her?» spør en annen. De kaster seg over meg som gribber, idet jeg stopper opp på veien, rådvill etter å ha gått frem og tilbake noen ganger. To, tre fire menn omringer meg og kauker til meg på engelsk, fransk og arabisk. Hvem er du? Hva gjør du her? Kjenner du noen her? Hvem er du? De forstår tydeligvis ikke så mye engelsk, og når jeg prøver å forklare meg, blir de enda mer opphisset. Når jeg endelig får roet ned pulsen, og stotret frem de rette arabiske bokstavene, viser det seg at de bare prøvde å være hjelpsomme…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s