Valgsløvhet

Bilde

Hemningsløs kritikk over «sofasitternes» latskap har blitt en fritidssyssel blant politiske aktive og passive stemmere. Etter seks år i sofaen, har jeg endelig reist meg for å delta i valget. På min lange reise til valgkontoret, grunner jeg over mitt ambivalente forhold til politikken. Er det jeg som ikke skjønner politikken, eller skjønner jeg den så alt for godt?  Kanskje har vi «sofasittere» gode grunner til å sitte hvor vi sitter.

Valgkampen og debattene, som tidligere var et ustadig mas og stjal verdifull sendingstid til mer interessante programmer, som for eksempel Fear Factor, Ekstrem Oppussing og Alle Elsker Raymonds, har nå blitt gjenstand for en tapper, om ikke heltemodig interesse. Mine skritt ut av den behagelige sofaen er ikke like stødige som jeg hadde ønsket. Bakenden liker helst å sitte, hørselen er ikke vant til å skjerpe seg, og tankene trives best med å forhåndsdømme. Det er ikke det at jeg ikke forsøker. Jeg svelger halvkvalm ned min gamle politikerforakt og gjør så godt jeg kan. Jeg forsøker å lytte oppmerksomt til debattene, men alt jeg hører er ord. Ord uten mening. Ord så glatte at meningen sklir ut av ørene mine.  Jeg er ærlig talt forvirret.

Partiene, politikerne medregnet, gjør seg mange anstrengelser for å inspirere oss «sofasittere». Blir man lei av de stadige debattene, finnes det alltids noe alternativt valgunderholdning å hvile øynene på.  Ymse kjendiser popper i tider og stunder frem for å inspirere oss(eller forstyrre oss) med snikk-snakk og valgsprat. Et velkjent taxishow skulle blant annet vise oss at statsministeren våres egentlig bryr seg. Det er hyggelig, men lukter likevel som et PR-stunt for meg. Stuntet forteller meg i grunn at Norge er et unikt land. Det skjer ikke alle steder på jord at man finner selveste statsministeren bak taxirattet, og det har også internasjonal media fått med seg. Men hva forteller dette meg egentlig om Arbeiderpartiets politikk? Hvor blir av denne sjarmerende oppmerksomheten fra politikerne, etter at de har vunnet valget og sikret seg fire nye år ved makten?

Forvirringen min når nye høyder når jeg leser om Fremskrittspartiets «hemmelige» partiprogram, som uheldigvis lekket ut til media. Hemmelig partiprogram? Hva betyr nå egentlig det? Betyr det at FrP har èt program de viser frem til velgerne, og èt de følger i all hemmelighet? Hva ligger til grunn for denne hemmeligholdelsen? Stoler ikke FrP på at velgere vil stemme på dem, dersom de finner ut hvilken politikk de egentlig vil følge? Dette er en tillitskrise. For hvordan skal velgerne kunne gi stemme og tillit, dersom partiet ikke gjør det samme? Hva skjer med politikken, hvis vi ikke en gang får lese partiprogrammene til partiene vi har mulighet til å stemme på?

Tillit er et begrep som sløres for en «sofasitter» som meg når det blandes med politikken. Regjeringen, bestående av partier og politikere som velgerne har stemt på, ber oss stadig om tillit. Tillit til at de gjør den jobben de er satt til, selv når valget er over, og velgernes oppmerksomhet slukes av hverdagen. Men hvordan kan tillit oppstå når den bare går en vei? Regjeringen sikler stadig etter å kontrollere vårt privatliv, blant annet gjennom datalagringsdirektivet, som forresten planlegges å tres i kraft i januar 2015. (Det sa ikke politikerne om i valgkampen.) På en annen side, forsvarsministeren Anne-Grete Strøm-Erichsen påberoper seg full taushetsplikt, når folket i forbindelse med Snowden-saken, spør om og hvilken sensitiv informasjon regjeringen eventuelt har solgt til utlandet. Regjeringen ønsker å se bak våre vegger. Men hvor ble av vår rett til å se bak regjeringens vegger?

Jeg er forvirret, svært forvirret, idet jeg faller tilbake i «go-sofaen» min. Utallige obligatoriske samfunnsfagtimer i både grunnskole og videregående skole har tydeligvis passert forgjeves. Timer med valgdebatt og valgunderholdning, som burde opplyse en nybegynner som meg, virker dessverre enda mer fordummende. Noen ganger føler jeg at valgkampen, i større eller mindre grad, er et spill, som skal skjule det som egentlig skjer bak galleriet. Kanskje er det bedre at jeg blir sittende tilbakelent i sofaen min, slik et gammelt visdomsord sier: Noen ganger er det bedre ikke å gjøre noe, enn å gjøre noe i ren idioti.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s