Arabisk Hodepine

«Studerer du arabisk du. Oj, så spennende!» er en kommentar jeg ofte får. Da jeg leste om studiet tenkte jeg også: «Dette ser kult ut!». Nå tenker jeg bare: «Å nei, hva har jeg gjort!»

Hvorfor valgte jeg å studere arabisk? Jeg må innrømme at valget var tilfeldig, rett og slett en litt målrettet vilkårlighet. Den tid, det valg – nå er jeg altså her: Et og et halvt år inn i bachelorgraden min. Hodepinen min vokser for hver dag som går. Jeg skal i dette innlegget forklare hva som gjør akkurat mitt studium så frustrerende:

  1. Grammatikken: Arabisk er beryktet for sin vrienhet. Tysk, fransk og spansk og kinesisk og indonesisk og gud-og-hver-mann-sitt-språk er jo også vanskelig, innvender noen. Joda. Kinesisk er sikker vanskelig. Men det er jaggu meg arabisk også. Og nei, det kan ikke sammenlignes med verken norrøn, fransk eller spansk. Arabisk grammatikk er som kvantefysikk. Det er matte, men det er ustabil og uforutsigbar matte. Tre rot-konsonanter plusses og minus i bøyningsskjemaer som får hjernen til å vri seg til hittil ukjente stillinger. Da professoren min i midten av semesteret gav meg et ark fylt med 40 forskjellige substantivmønster med ulike meninger, og ulike pluralmønstre, trodde jeg at jeg kom til å svime av. Helt til professoren min sa: «Dette trenger dere ikke å lære utenat til eksamen». Kanskje hun så uttrykket i studentenes øyne, eller kanskje pensum bare er satt opp slik. Uansett: Takk! Dette året har vi begynt å snuse på arabisk telling. Telling ja, nettopp: En, to, tre… Høres det enkelt ut? For det er det nemlig ikke. Hodepinen stiger til stadig nye høyder.
  2. Dialekter: Var det noen som trodde at arabisk var «et språk»? Å nei. Det trodde nemlig jeg også da jeg begynte. Det finnes «en type» standard skriftlig arabisk. Det fins derimot et mylder av dialekter som ikke nødvendigvis forstår bæret av hverandre. Den siste innfødte jeg prøvde å snakke Standard Moderne Arabisk (det jeg lærer på skolen) med var mer opptatt av å forklare meg forskjellen mellom skriftspråk og muntlig dialekt, og hvor latterlig det hørtes ut når utlendingen kom stotret på det skriftlige språket, at han rent glemte å lytte til frasen jeg så innstendig hadde pugget på i tre uker.
  3. Lesing: Arabiske tegn består stort sett av konsonanter. Vokalene blir merket av med noen små tegn som bare finnes i enkle barnebøker. Og ja, konsonantene er meningsbærende, og det er en håpløs oppgave å gjette seg til: Skal det være en «O» her? Eller en «i»? Eller en «a»? Hm, vi kan jo prøve gjetteleken! Eller så kan vi slå-opp-hvert-bidige-ord-i-ordboken-tre-ganger-hver-og-ikke-gjøre-noe-annet-resten-av-kvelden, hurra! Det finnes også tre vokalbokstaver, men de kan også fungere som konsonanter – og ja, om det ikke er virkårlig, så virker det slik. I tillegg til alt dette, fins det ingen som mer pedantisk på lesning enn arabere. Bare spør sensoren min.
  4. Politikken: Politikken i Midtøsten. Trenger jeg å si mer? Politikk bruker å interessere meg. Men Midtøsten-politikk er slikt man bare leser og leser og leser og leser om. Og dess mer man leser, dess dummere blir man. Det er i hvert fall det jeg føler noen ganger.
  5. Religion: Med andre ord Islam, et tema som fort kan sette verdens ambassader i brann. Hele saken har blitt som problemgutten i klassen. Noen klarer rett og slett ikke å la være og terge ham. Som arabiskstudent, enten man vil det eller ikke, vil man før eller siden komme bort i dette så alt for betente temaet.
  6. Kultur: Dette skjer sikkert med alle kulturmøter, ikke bare den mellom Vesten og Midtøsten. Likevel må man begynne å spekulere over kelnere, hotellverter og andre som begynner med et elskverdig smil og avslutter med en misbilligelse så iskald at Finnmarksnøstormene i Januar virker koselig i forhold. Enda verre er det når bryter ut i et raseri som i vestlig målestokk bare kan bety: Du er død! (Men som i den gitte fremmedkulturen ikke nødvendigvis betyr det samme, håper vi). Hva gjorde vi? Hva sa vi? I don’t get it.

Dette er altså noen av grunnene til at arabiskstudenter ser så forpinte ut. Selvfølgelig er alt nytt vanskelig. Jeg vil likevel påstå at noen ting er vanskeligere enn andre, og at noen ting har en oppoverbakke og en nedover bakke, mens andre ting går bratt oppover hele veien. Hodepinen min forteller meg at arabisk hører til den sistnevnte kategorien.

arabiske bastarder

Nøkkelen til god læring er kategorisering 🙂

Advertisements

4 responses to “Arabisk Hodepine

  1. Hei igjen! 😉

    Får hodepine bare av å lese om et slikt pågangsmot, jeg. 🙂 Har mer enn nok med norsken, som jeg strever mer enn nok med. For ikke å si alle de dialektene vi har. En tøffing er du, men det har jeg jo fått med meg også. Men så tøff, trodde jeg ikke…;)

    Ellers var det som vanlig mange tanker å ta tak i her. Tanker som ikke jeg skal forsøke å ta standpunkter til nå, men lover å ta dem med i dagene fremover. Slik som jeg har gjort mange ganger tidligere. Så ønsker jeg deg lykke til med innspurten og den siste finpussen. Og de fineste dager på alle områder fremover.

    Takk for en fin servering igjen, ikke den mest lettfordøyelige denne gangen heller. Men viktig å ta med seg. 😉 Tøffa!

    Lik

    • Takk for hyggelig innomstikk! 🙂 Jeg må innrømmet at innlegget ble skrevet under litt frustrasjon (eller pugge-syken). Egentlig liker jeg godt det jeg har valgt å studere, egentlig 🙂

      Lik

  2. Jeg hadde en gang en elementær lærebok, kalt «Spoken Arabic». Et helt kapittel av boken ble brukt til å fortelle om vanskelighetsgraden ved arabisk, – og at en voksen engelsktalende person ikke kunne regne med å beheherske mer en talespråket. Det var stort sett DET jeg fikk ut av boken. Selv nøyde jeg meg med å lære noen enkle høflighetsfraser og grunnleggende «dos & donts» av mine arabiske venner. For det er jo så mye mer enn bare språket. For en følelse det måtte være å kunne mestre arabisk!!!

    Lik

    • Mestring ja, det er gulleroten 🙂 Høres litt ut som en skremselsbok den innføringsboken din. Professorene her gjør det motsatte: alt de kan for å lokke.
      Men jeg skal ikke bare grine. Det absolutt høydepunktet med Midtøsten må være gjestfriheten med stor G 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s