Barndomsminner

es_md_takoma_1_e

Jeg drømte nylig om glemte barndomsminner, nærmere bestemt barneskolen. Jeg var alltid et stille barn, kanskje litt for føyelig enn det som godt var. Et lett offer i barneverden, noe jeg ikke var, takket være jentene som slo ring rundt meg. Jeg var ikke det populære barnet i klassen, men jeg var heller ikke den upopulære.

Jentene kalte meg en stund «spikeren», fordi jeg var spinkel. Etter hvert fant de ut av jern var et materiale for sterkt til å beskrive meg. De erstattet kallenavnet med «flua» (det eneste kallenavnet som fikk meg til å skrike høyt). Dermed ble jeg ble satt på et «slemhetskurs» for å lære å forsvare meg selv mot enda slemmere gutter. I vår klasse var guttene nemlig de store plageåndene. De elsker å terge jentene, bryte seg inn på garderoben, lugge, knuffe, stjele votter og luer og drive all slags djevelskap mot skapelsesberetningens synderinner. Jentene slo tilbake med list og bedrag. Om guttene var fysisk sterkere, så hadde vi jentene et hemmelig våpen som ofte vant gjennom til slutt: evnen til å stå sammen, konspirere og vinne lærernes sympati. Det var alltid guttene som måtte ta de voksnes straff, selv om begge parter kanskje var like så skyldige.

Til tross for min veikhet, oppførte aldri guttene seg mot meg, som mot de andre jentene. Jeg fikk aldri oppmerksomhet og flørt, som de pene jentene. Eller ble aldri plaget og snakket stygt til, som de upopulære jentene. De knuffet og inkluderte meg aldri, slik de gjorde med de tøffe jentene. Guttene unngikk meg rett og slett, spinkel, gjennomsiktige og taus som jeg var. De virket rett og slett redde for meg. Selv den tøffeste gutten, vek med blikket når jeg stilte meg ansikt til ansikt. Noen små tiltak måtte selvsagt til for å kunne forlate den pinsomme situasjonen med æren i behold. Men det var det det var: et nødvendighetstiltak for å sikre seg en ærefull retrett fra leken.

Guttenes favorittlek var å stjele saker og ting fra jenten. De elsket å la dem løpe etter seg, kjenne at de var både raskere og sterkere. Alle som hadde jenteklær på seg var utsatte mål (men det var de peneste som oftest var ofre, et mysterium jeg ikke før ungdomsalderen ikke skulle bli klok på). Jentene løp og løp, og de skrek og skrek, etter guttene som flirende spurtet sin vei. Noen ganger klarte jentene, takket være et taktisk samarbeid, å snappe tingene sine tilbake. De la seg med magen over dem og krøket seg sammen i snøen. Guttene rev og slet som sultne hyener. Jeg lot som regel skjerfet mitt henge og slenge, et lett offer for en dreven didrik. Og slik forble det. Jentene fant etter hvert ut av tingene deres var trygt hos meg. Ovenfor meg nølte guttene og myste. Innerst inne håpet jeg at de ville løpe etter meg, rive hva-det-nå-var ut av hendene og proklamere sin seier. Jeg ville være en del av leken. Jeg ville være jente jeg også, som de andre jentene. Luen var i handen min. Jeg så på dem, og de så på meg: leken var slutt.

En gang erobret guttene en snøhaug og kalte den «guttenes fjell». De av jentene som prøvde å klatre opp, ble slengt brutalt ned fra toppen. En dag så jeg meg lei av den uendelige brytekampen. Jeg klatret indignert opp og satte meg på haugen. Guttene nølte en lang stund, til slutt diltet en av dem bort i meg og nappen meg i ermet. Det var et patetisk angrep. Jeg snudde meg å så direkte på ham.  Jeg tror jeg innerst inne, i mitt barndomshjerte, ønsket å bli behandlet som de andre jentene. Jeg ønsket at han skulle ta et godt tak, og etter en innett kamp, kunne han slenge meg ned som alle de andre. Jeg ville skrike klagende, men innerst inne ville jeg le og riste det av meg. Men det skjedde ikke. Guttene gjorde et krampaktig forsøk på å overse meg og late som ingenting, men luften var gått ut av leken. Den var slutt og moroa var over. Friminuttet maste barna inn, og jeg kunne klatre rolig ned til en jentegjeng som var fullstendig taus. Opptrinnet vakte ingen applaus hos dem. Verken applaus eller fordømmelse. De trakk på skuldrene og vi gikk samlet inn til timen for å klage til lærerne.

Hvordan gikk det nå egentlig med «slemhetskurset»? Ingen suksess. Jeg husker jeg skulle jage en av guttene (på lek). Vi løpt noen runder på skolegården, men det var noe påtatt over hele skuespillet. Gutten ble lei. Jeg ble usikker. Leken løp ut i sand, bokstavelig talt. Vi endte nemlig opp i sandkassen alle mann. Jentene bygde et sandslott, og guttene lekte kamaikazeflygere mot «Pearl Harbor».

Advertisements

2 responses to “Barndomsminner

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s