Fra to kriger til tre tragedier

Amerikanerne sliter.

Det er enklere å rive ned enn å bygge opp igjen – et ganske beskrivende ordtak når det gjelder amerikanernes nærvær i Irak og Afghanistan (med flere involverte). Det er vanskelig å rekke seg tilbake med æren i behold etter disse to fiaskoene. Likevel prøver de. Det kan man sannelig si.USA har erklært seier i både Irak og Afghanistan. Det verdenssamfunnet, og amerikanske soldater og etterlatte, sliter med å forstå er hva disse seirene består i.

I Irak fjernet de diktaturet til Saddam Hussein. Dette er et poeng som blir flittig brukt av representantene til det hvite hus. Når enkelte irakere lengter tilbake til Saddams tid så er det ikke fordi de er så glad i diktatur, men fordi amerikanernes alternativ har vist seg så mye verre. (De eneste gladkarene i denne sammenhengen er kanskje kurderne som gjør det bedre enn noensinne, og denne rabiate Al-Qaida banden (ISIS) som i det siste har fått vann på hjulene både i Irak og Syria). Bedre blir det ikke når hele denne krigen ble startet på et vagt rykte om et våpenanlegg ørkenen. Om den amerikanske etterretningstjenesten trodde på sitt eget tøv eller ei spiller liten rolle i denne sammenheng. Dette er likevel klønete gjort av en supermakt og selverklært moralpoliti. Det er klønete gjort å bombe et helt lands infrastruktur sønder og sammen basert på en påstand som mange satte spørsmålstegn ved allerede før krigen rakk å begynne.

Afghanistan falt som første offer for USAs verdensomfattende – og litt tankeløse – hevnaksjon. Etter å ha lekt katt-og-bombeleken med Osama Bin Laden – som tilfeldigvis befant seg i Afghanistan da det hele startet – en stund, fant de ham (ojsann!) et tiår senere i en luksusvilla i nærheten av Islamabad (Pakistan). Det er nesten litt smertefullt å se på Washingtons unnskyldninger og bortforklaringer når det gjelder Afghanistan. De hevder blant annet å ha jaget vekk talibanerne og at de reddet de afghanske jomfruene i nød. Sant nok. Men amerikanerne burde bedre enn andre forstå hvor talibanerne egentlig stammer fra. Det var tross alt de som sponset skolen, våpenopplæringen og våpenleveransene deres i Pakistan som et ledd i krigen mot sovjet en gang i 80-årene (mujahedin besto av fraksjoner, og taliban var blant de mest radikale). Kvinnenes situasjon i Afghanistan har kanskje forbedret seg litt – pittelitt – i deler av Kabul. Men en nylig voldsbølge mot kvinner får mange til å sette spørsmålstegn om denne veslelille forbedringen begynner å nærme seg ingenting. Samtidig venter taliban tålmodig utenfor Kabuls porter. De kontrollerer i skrivende stund nesten alle veier som går til og fra hovedstaten, i tillegg til store områder rundt omkring i landet. De venter på at amerikanerne skal stikke av med halen mellom beina. Eller med andre ord: de forbereder seg.

TALIBAN_STINGER

CIA gav omtrent 1000 stinger-raketter til mujahedinopprørerne. Noen av disse rakettene ble brukt til å skyte ned amerikanske helikoptre da de invaderte Afghanistan i 2001.

Det blir litt for enkelt å skylde på de amerikanske styresmaktene for all elendighet her i verden. Men litt elendighet kan de saktens svare for. Etter alle disse fadesene skulle man nesten vente seg – om ikke en unnskyldning – så i hvert fall en vag innrømmelse etter at stormakten – mildt sagt – har rotet det litt til i regionen. Men en slik ydmyk holdning er vanskelig å finne – om den hele tatt eksisterer – i Det hvite hus’ korridorer. Alle amerikanernes kriger er jo selvsagt – som alle kriger i menneskehetens historie – rettferdige, om ikke alltid vellykkede. John Kerrys kommentar angående Al-Qaidas nyvinninger i Irak beskriver ganske godt den jevne holdningen som råder i de kontorene han oftest frekventerer: «Irakerne må ordne opp i sine egne problemer”. Det samme må Afghanistan om ikke så lenge.

USA har nylig vendt blikket bort fra Irak og Afghanistan og konsentrerer seg for tiden om å delvis gi våpenstøtte og opplæring til syriske opprørere, og å tøyle de radikale (eller rabiate) fraksjonene (eller snarere hovedaktørene) i den syriske konflikten. En oppgave som kan beskrives som alt annet enn enkelt. Amerikanerne nøler (ifølge seg selv) om i hvor stor grad de burde støtte opprøret, kanskje på grunn av tidligere dårlige erfaringer med radikalistene i Pakistan og Afghanistan (de tier i så fall om det). Man er uenige om hvor mange opprørssoldater CIA har trent opp og bevæpnet. Noen sier mindre enn tusen. Andre mener det er mer en tjue tusen. La oss bare håpe – uansett antall – at de har mer kontroll enn i Irak og Afghanistan. Det er nemlig mye som tyder på at de ikke har det (og ingen andre heller for så vidt). For uansett hva man måtte mene om Syria-krigen. Syria har blitt et villdyr som har kommet ut av kontroll. Et villdyr som truer sikkerheten, og fyrer opp om de etniske og sekteriske spenningene i hele regionen. Naboene Libanon og Irak holder på å gå med i dragsuget. Mens Afghanistan spiller sine sørgelige toner fanget under arvegodset etter den kalde krigen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s