Det som kryr og kravler

Rotmo har satt Norge på hode med sin «flyktninger er som «lopper og lus» – og «formerer» seg i den grad at de truer vår eksistens» – sang.  Jeg vil snakke litt om et sted hvor flyktninger faktisk «kryr og kravler» i langt større proposjoner enn selv i Rotmos mindre glade vers.

Fra flyktningleiren Charahi Qambar utenfor Kabul

Fra flyktningleiren Charahi Qambar utenfor Kabul

Vinteren har stukket sin skarpe negl i Kabul. På hovedveiene inn til storbyen ser man dem. Flyktningene som trasker frem og tilbake mellom de provisoriske tøyfillene surret til plastikkremser surret til påler, noe som skal forestille menneskers hjem, tilsynelatende uten mål eller mening, kanskje bare for å holde varmen, for det er bitende kaldt i Kabul akkurat nå.

Charahi Qambar.

En del av de norske tilbakesendte flyktingene vil nok havne på denne allerede overfylte flyktningleiren Charahi Qambar.

Om Afghanistan er det stedet på jord som kan gi endeløs krig, menneskelig tragedie og dypsort fremtid et ansikt, så er også selve definisjonen på «flyktningkatastrofe» noe man kan finne her. Det er fortiden hippt blant europeiske land å sende charterfly med flyktninger til Kabul. Jeg syns det er ironisk at man sender flyktninger til en storby som allerede sliter med et stort flyktningproblem, under påskuddet av at man selv ikke har plass.

Bare nordboere som nordmenn kan forstå hvor vondt dette egentlig gjør.

Bare nordboere som nordmenn kan forstå hvor vondt dette egentlig gjør.

I Kabul finnes det for tiden en halv million internflyktninger, og tallene på konfliktrelaterte flyktninger har økt med 45% på et år, et prosenttall som bare dekker de rurale områdene i Afghnistan. Sammen med de omtrent 4 millioner internflyktninger som er i landet nå, de 7,5 millioner som frivillig har vendt tilbake til Afghnistan siden 2001, står de flyktningtrøtte nabolandene Pakistan – som i fjor fikk mye oppmerksomhet på grunn av de etniske angrepene av de afghanske flyktningene i Quetta- og Iran – som allerede er godt i gang med tvangsutsendelser og diskriminering – på kanten til å sende 1,7 mill tilbake til et allerede akselererende flyktningkrisen in Afghnaistan. Europa er som sagt aktive med å «sniksende» så mange chaterfly de kan før noen rekker å påpeke denne åpenbare humanitære krisen (Rotmo og likesinnede har sterke grunner til å juble, men denne massive utsendelsen har nok gått dem hus forbi). Verden er åpenbart lei av afghanske flyktninger, mens allerede Afghnistan er overfyllt av flyktninger. Det er ikke uten grunn at flyktningproblemet kalles den «nye skjulte trusselen for Afghanistan».

Sult!

Sult!

Det finnes ikke mange alternativer for flyktninger i Afghanistan. Man kan enten bli eller dra. Bli innbefatter å møte alle de overnevnte utfordringene. Dra kan for eksempel bety å kjøpe en smuglerbillett til «rottereiret» Pakistan, hvor taliban «kryr» som – vel, jeg skal ikke riktig senke meg ned på Rotmos nivå ved å kalle taliban for rotter, lopper og lus, for de er jo også mennesker, så la oss bare si at det er svært mange av dem i nordlige pakistan – eller kanskje en busstur til det dypt mistantropiske Iran – eller rettere sagt mistafghanskiske Iran. En temmelig «svart på hvitt»-konklusjon er at Afghanistan er en enveisbillett til enten en rask og vond død, eller en lang og seigpinende død (også kalt «livet» her til lands).

Flyktningleiren Chaman e Babrak i Kabul.

Flyktningleiren Chaman e Babrak i Kabul.

Som sagt er stemmer her til lands som skriker og hoier: «Send dem til dit hvor peppern gror!» (og formodligvis er vel Rotmo en av dem) Og denne holdningen blir nok litt vel bokstavelig etter min smak. For det er ikke bare talibans kuler, regjeringens korrupsjon og etniske diskriminering, selvmordsbombene fra Pakistan og taliban-distriktene, de vestlige maktenes likgyldighet, narkotikabaronenes kriminalitet, kvinnevold som har nådd sine største høyder siden talibans fall, krigsherrenes barneprostitusjonskultur, og en eller annen streifekule eller feilbombing fra vestlige styrker, en ihjeltiet sultkatastrofe, i tillegg til hagl og snø som «peppres» over hodene til afghanske flyktninger. Man har i tillegg de dystre fremtidsutsiktene om et nytt og massivt angrep fra den stadig mer aggresive og ikke mindre fanatiske, misogynistiske og sjia-hatende talibanbevegelsen.

Charahi Qambar leiren blir regnet som en største flyktningleiren i Kabul.

Charahi Qambar-leiren blir regnet som en største flyktningleiren i Kabul.

Jeg bare håper for disse «peppern-gror-menneskene»‘s personlige etiske ståsteder, evner for medfølelse og sympati og psykologiske velbefinnende at de ikke forstår hva de selv sier. (Eller som Jesus en gang så treffende sa: «De vet ikke hva de gjør»).
Og for de som likevel mener et bastant JA, så svarer jeg dem med tredje vers i Rotmos svartesang (og med den samme koleriske stilen): «Koss går det an å bli så dom?»

tumblr_mf2nonPQgK1qf1ue8o1_500

Flyktninger som henger rundt.

Advertisements

2 responses to “Det som kryr og kravler

  1. Brr, ja stakkars mennesker! Og godt observert..
    Personlig tar jeg meg i å spørre: hvor ble alle de milliardene av pengene som ble gitt til landet de siste årene av? Den afghanske regjeringen bidro med rause 1000 dollar til flyktningproblematikken i år, 1000 i fjor, og før det ingenting.

    Det virket som litt latterlige tall spør du meg, men det kan godt hende jeg misforstår diagrammet:
    http://www.unhcr.org/pages/49e486eb6.html#

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s