Nynorsk, spynorsk, sykt norsk

Nynorsk, spynorsk, sykt norsk

Jeg skriver og leser bokmål. Ikke fordi jeg elsker bokmål. Ikke fordi jeg ikke kan leve uten bokmål. Ikke fordi jeg vil brenne barrikader for bokmål. Eller fordi jeg syns Kund Knudsen hadde et uimotståelig kjekt smil, mens Ivar Aasen bare sto og hånflirte. Bokmål er mitt skriftspråk fordi jeg tilfeldigvis ble født og oppvokst i en bokmål-kommune.


De fleste skolebarn av riksmålet har nok kjent frustrasjonen. Plagene begynner en eller annen gang på slutten av barneskolen – om jeg ikke husker feil – og fortsetter å gnisse som en ful stein i skoen – til man avslutter videregående. Jeg kan ikke benekte at jeg en eller annen gang i livet mitt moret meg med å rable «spynorsk» i skolebøkene mine, da min egentlig oppgave var å finne ut om «fleirtalsorda» skulle bøyes med «endingane» eller «endingene». Da jeg var fjorten kan det godt hende jeg mente at Ivar Aasen er en usigelig idiot. Og ja – selv om det er dårlig tone å harselere de døde – faktisk så er Knud Knudsen langt kjekkere enn Ivar Aasen. Og det skal tross alt en del til for å kunne se mindre tiltrekkende ut enn Knud Knudsen.

Han ser nesten litt ondskapsfull ut.

Han ser nesten litt ondskapsfull ut.

Lærernes bryske og litt desperate forklaringer om hvorfor vi trengte nagnorsk var så ulne at de rett og slett virket mer lattervekkende enn oppmuntrende. Like komisk var det som dette sitatet fra en artikkel som skulle argumentere for og mot sidemål, men som like greit bare kom bare med for-argumenter: «Nynorsk held fram ein tradisjon der språkbrukaren har respekt for seg sjølv og respekt for andre». Tenk hvor mange offentlige kroner vi kunne spart på sykemeldinger og psykologtimer hvis flere hadde kommet frem til denne konklusjonen! Et annen like lite truende argument var lovpålegget om at vi, om vi en eller annen gang i livet skulle være så uheldig å få et offentlig terroriseringspost – unnskyld – offentlig brev på prylnorsk, var forpliktet til å svare på samme tynemål – unnskyld – sidemål. Til tross for alle truslene og tordentalene vi fikk fra de disse krakilske nidnorsklærerne; hvis jeg en dag får et offentlig brev på fynorsk, er jeg stygt redd for at jeg kommer til å skjemme meg ut, rett og slett dumme meg ut, og dermed sette nok et sipemåls – unnskyld – sidemålshjerte i brann. Jeg krysser bare fingrene for at det ikke er straffbart.

Grøss.

Grøss.

Hylenorsforkjempere klager ofte over at de er en neglisjert gruppe, undertrykt av riksmålet og Knud Knudsens diktatoriske visjoner, oversett av regjeringen, eller slik de selv uttrykker det: «verte nedvurdert på grunn av språket sitt», og nesten utryddet på grunn av bokmålets tyranni. De kaster seg med stor vrede og engasjement over den stakkars bokmål-er som i et svakt øyeblikk våger seg til å stille spørsmål ved alle de timene han eller hun har måttet krummet nakken sin over en blynorskbok, ofte i en ubestemmelig og ikke særlig tiltalende gul-grønn farge. Det kan hende definisjonsrammene mine på «neglisjert», «nedprioritert» og «nedvurdert» ligger litt andre steder enn hos den gjevne «son, soneson, dotterson av dotterdottersonesonen» av den nødnorske frigjøringskjempen. Jeg syns det ligger pent lite neglisjering i det faktum av at en så stor del av befolkningen må bruke utallige undervisnings – og leksetimer på grunn av muligheten om at man – en eller annen gang i livet – skulle være uheldig nok å få et offisielt brev på knynorsk, som man til og med må svare på. Da jeg fylte atten fant jeg fort ut at offisielle særnorske brev kommer like ofte i postkassen min som vinnertallene i lotto. Og jeg svarer på slike brev like ofte som jeg kaster meg med fallskjerm utenfor trollveggen.

BLOGG Knudknudsen

Herr. Knudsen er egentlig en hemmelig agent fra det danske kongehus som fikk i oppdrag å «snikfordanske» det norske språk, slik at danskene en vakker dag kunne ta herredømme over Norge igjen!

Med jeg er ikke vred på mine krynorske landmenn – og kvinner, selv om de ser litt skumle ut. Har dere lagt merke til det? Det ligger et eller annet ilsk i blikket deres, noe med de spisse skuldrene som dirrer under ørene som en spent bue, som om de hvert minutt er klar til å bekjempe all slags urett her i verden om det skulle kreves av de. Det tar seg jo godt ut i heftige debatter, og ikke minst demonstrasjoner, og det kan muligens forklare bergensernes heftige oppslutting i demonstrasjonstog når noen av de svake i samfunnet ligger under press, men det er likevel ganske nervepirrende på nært hold. Heldigvis er de ikke så fryktinngytende som de ser ut til. Noen av disse forkjemperne for «landsmålet» har til og litt medlidenhet med de fomlende, fåmælte og ofte uvitende ofrene for en eller annen gammeldansk konspirasjon i Oslo. Jeg er for all del glad for at vi har denne prosenten med lidende språkpatrioter som behersker dette gnålet – unnskyld – målet som «er avgjerande for at norskfaget faktisk kan kallast norsk!» Jeg har heller ikke noe imot at dyrnorsk finnes i offentligheten, på brosjyrer, i bøker, magasiner og aviser, på TV og radio, i dikt (som faktisk klinger mye bedre på nytnorsk og er den eneste grunnen til at jeg av og til kjenner et stikk av sjalusi), og – Gud forby – i offentlige brev og dokumenter. Man kan tapetsere veggene på både offentlige bygninger og i norske klasserom med brynorsk for min del, eller henge bannere av det utenfor rådhuset i Oslo, så sant lokalbefolkningen ikke går berserk. Bare ikke tving meg til å lese en setning til av dette sykt norske språket. Jeg vet ikke helt om jeg klarer mer. Og for de som ville få en eller akutt (og muligens litt sadistisk) tilskyndelse til å sende et slikt brysomt offentlig brev i postkassen min, så kan jeg informere om at dèn har jeg allerede dobbeltforseglet med stål da jeg avla eksamen i mitt siste lidemålstestamente, for å si det slik.

Skarpe fronter, store visjoner.

Skarpe fronter, store visjoner.

Problemet mitt er, for å være helt ærlig, at jeg ikke har særlig stor glede av brynorsken. Etter årene med svette og blod, og utallige og dødsens kjedelige timer: Når jeg åpner en døynorsk roman – om den er aldri så velskrevet – om jeg aldri så mye lengter etter å lese den – om jeg kliner all godvilje til og fortrenger mine traumatiske skoleopplevelser – så er det et eller annet som stritter imot når blikket mitt glir over alle «ei-ein-og-eit»-ene. Det er som det skurrer mot blikket mitt, vrir rundt i hjernen min, roter til tankene og forpester fantasien. Jeg leser heller engelsk enn nynorsk. Jeg leser heller dansk enn nynorsk. Jeg leser selv svensk heller enn nynorsk. Slikt sett er vel torturtimene på grunnskolen totalt bortkastet. Og om du ikke kan tro at jeg kan synke dypere enn dette, så ikke glem at jeg tross alt tilhører den gamle riksmålsklassen. Jeg kan ikke annet enn å vedkjenne, at da jeg på mitt første halvår i Bergens flynorskinfluerte forelesningssaler, satt og stirret hjelpeløst på tavlen mens jeg skravlet febrilsk ned obskøne skøyord ned i notatblokken min, for så å løpe hjem for å slå dem opp i den gamle spynorskmordboken, for så ikke å finne dem, ikke kunne unngå å kjenne et lite gnist av mitt gamle og litt umodne tenåringshat. Den vedvarende lettelsen jeg har gått å følt på siden jeg avla min siste gøynorskeksamen ble fort til en bitter latter. En litt fortvilt, smertefullt, lattergråt.

Ærlig talt. Min mening er ikke at nynorsk skal fjernes fra skolene. (I min språksekt sniksender man barna sine til danske kostskoler). Men min trette og litt gråtkvalte beskjed til alle de rasende, bunadskledde og blodsprengte nynorskforkjemperne med rødnisseluer, tresko, lusegenser og oppspilte blikk i de dypeste fjordene, på de høyeste fjellene, i de mest bortkomne «dalerne» er:

Vær fornøyd og (vær så snill) hold kjeft.

Advertisements

2 responses to “Nynorsk, spynorsk, sykt norsk

  1. Jeg treffer titt og ofte på folk som tror at jeg elsker det konstruerte språket til Ivar Aasen. Det er vel eg, ikkje og en umiskjennelig vestlandsdialekt som sender tankene i den retningen. Men jeg liker hverken å snakke det eller undervise det. Jeg tror nynorsk er et mislykket eksperiment. Jeg tok forresten norsk grunnfag for mange år siden og hadde bl.a. en foreleser som snakket en blanding av standard nynorsk og sognamaol. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan jeg fikk noe ut av forelesningene hennes.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s